I årevis har jeg ansett småbarnsforeldre, og spesielt prøverørsmåbarnsforeldre, som samfunnets med irriterende skapninger. Selvopptatte, tuslende, bråkete folk som breier seg med barnetrygdfinansierte vogner. Prøverørsforeldrene er værst fordi de er for omfangsrike til å få det til på naturmåten, og de har så stor plass i livmoren at de alltid får tvillinger. Det betyr dobbel SUV-vogn, enda roligere trilletempo, og total blokkering av joggeløypen min.
Men nope, til tross for at småbarnsforeldre har alt i mot seg, så er det bikkjer og bikkjeeiere som er mest irriterende.
Dagen i dag startet med et muntert smil og vyer om en effektiv morgenjogg en stille sommerdag. Det endte i sikksakk mellom løs hundebæsj og røytende siklere. Hele tiden i eimen av kunstforavføring og morgenånden til de mest patetiske skapningene som finnes - trøtte hundeeiere på morgenluft.
Før jeg hadde jogget meg varm og halvveis inn i første km, måtte jeg ut på gresset fordi en diger raggete St.Bernardshund satt seg og dreit mitt på gangstien. Jeg gispet etter oksygen og brakk meg der jeg jogget forbi. Ti meter senere bykset beistet frem, løp inn i beina mine og taklet meg. Jeg mistet balansen og kjempet mot ikke å skli langs etter asfalten de neste 20 sekundene. Virket lengre og kavingen fikk meg til å vrikke venstre ankel.
Ved et mirakel greide jeg å unngå et ydmykende kladask på asfalten, og jeg skled ut på gresset det jeg seffern fikk kjøter-ruke på asicsen. Eieren var en hengslete, røykende dame med dratt ansikt, store solbriller og matchende bæsjeposer. Med sløv doprøst ropte hun "fyyyyyyyy .......laaaaaaaaaaaaafffeeeeeen..sorry as".
Noen som har lagt merke til at det ikke finnes pene bikkjer, og at alle hundeeiere ligner på bikkja si? Jeg brukte resten av turen på å forsøke å finne et positivt synonym for hund. Det beste jeg fant var "tispe".
Jævla kjøterrotte.